Kongobataljonen side 2 - New prosjekt 2

PATRULJER
Som et ledd i bestrebelsene på å opprettholde ro og orden ble patruljer sendt til steder hvor det ikke var FN-detasjementer.
For å stoppe en «Jeunesse»-aksjon måtte den svenske styrke som på denne tid bemannet detasjementet i Kaniama settes inn, og vaktholdet i Kaniama ble overtatt av en norsk patrulje. Patruljen besto av 2 offiserer 4 sersjanter og 25 soldater med 3 stk GMC lastebiler 1 stk ¾ t Dodge og 1 stk jeep.

I de påfølgende dager ble mindre patruljer sendt til omliggende landsbyer og farmer. Det ble holdt kontinuerlig vakt ved en farm hvor den hvite farmeren og hans familie følte seg truet. Senere sendte bataljonen flere tilsvarende patruljer til bl. a. Kitenge, Munanga, Sokele og Kabondo Dianda.

HUMANITÆRE OPPGAVER
Både ved detasjementene og patruljene var det viktig å monitorere stemning og helsetilstand blandt lokalbefolkningen. Dette ble rutinemessig rapportert inn i FN-systemet, og medførte at man fikk skaffet tilveie antibiotika, bandasjemateriell og nødvendige medikamenter til distriktene. Meget syke som ikke kunne behandles lokalt ble transportert til basesykehuset på Kamina.

Ghandi Bernardette (livstruende syk) var en av pasientene som ble brakt til Kamina.
Etter flere uker på sykehuset bringes hun her tilbake til landsbyen av bataljonens etterparti representert ved ssjt Birger Johansen. Hun fikk selvfølgelig ny kjole før hjemreisen. Moren til Ghandi til venstre med en baby på armen.
På andre områder prøvde man å bedre forholdet til lokalbefolkningen gjennom å reparere broer, veier, og fergeleier, samt gjennom vennlige gester som å tilby folk langs veien skyss. Ved flere av detasjementene ble det satt igang sosiale idretts-arrangementer som f.eks. fotballturneringer. Både helsetilstanden til lokal-befolkningen og deres innstilling til FN-personell ble etter hvert betydelig bedre.

FORLEGNING OG FORPLEINING
I den norske hovedleiren (Ecole Tecnique) hadde bataljonstaben og stabsbatteriet kontorer og stabsbatteriets og sanitetsavdelingens mannskaper var forlagt her. Kanonbatterrienes mannskaper var forlagt i såkalte «kongoleserkvarter» nær hovedleiren, mens befalet og offiserene var forlagt i egne villaområder med hver sin sersjantmesse og offisersmesse. Det største problemet i forbindelse med etablissementene var å få disse innredet og møblert opp til brukbar standard. Mannskapsforleggningene led hele tiden av mangel på skapplass. Kun en tredjdel av mannskapene oppnådde å få skap. Mannskapenes spisesal fikk aldri større kapasitet enn ca. 150 sitteplasser, tiltross for gulvplass til det dobbelte, og spisingen foregikk derfor aldri samlet. Den indre tjeneste ble gjennomført som normalt ved norske militære avdelinger med daglige innspeksjoner og batterivise oppstillinger. Bataljonsoppstilling med flaggheis og feltandakt ved den svenske feltpresten ble gjennomført hver onsdag.

Proviantforsyningen var indernes ansvar, og ble utlevert fra et sentrallager på basen.
Det var mye kylling, kalkun og hermetikk og fisken var ofte av dårlig kvalitet. Frisk melk kunne ikke skaffes, men tørrmelk ble brukt til erstatning. Etterforsyningen av proviant sviktet enkelte ganger. Løsningen var da å bruke «corned beef» eller annen kjøtthermetikk og hermetisk tørrede grønnsaker.
Det ble brukt endel CEE-rasjoner (amerikanske stridsrasjoner). Maten ble i det vesentlige kokt på amerikanske feltkjøkken. På basen ble all mat tilberedt på mannskapskjøkkenet, og den var som regel meget vellaget og velsmakende. Det forekom at det ble lite middagsmat, men ingen sultet.

IDRETT OG VELFERD
Under ledelse av velferdsoffiser og idrettsoffiser gjennomførte personellet et stort antall aktiviteter under tjenesten i Kongo. Det ble gjennomført kurs på flere nivåer i både engelsk, fransk og swahili. Kortspillerne startet eget kurs i bridge samt en bridgeklubb som gjennomførte både spillekvelder og turneringer. Fotoklubben var et annet populært tilbud. Det ble gitt ut 7 numre av bataljonens egen leiravis «Jambo».
Jambo er swahili og betyr God Dag. Det ble gjennomført hele 11 bingoaftener, og både velferden og batteriene arrangerte kamerat- og hyggeaftener med grilling, sang, sketsjer og musikk. Et av de mest omfattende prosjektene var likevel byggingen av en hel friluftsrestaurant kalt «Palmehaven» med plass til 300 mennesker.
Den hadde scene for bruk under forestillinger, musikkfremføringer og mulighet for fremvisning av film. På 17.mai ble det fremført en revy av bataljonens personell som varte i nærmere to timer. Av idrettsarrangementer nevnes turneringer i fotball og vollyball samt stafetter og terrengløp i tillegg til den programmerte fysiske treningen på 4 timer i uka som alle i avdelingen hadde.
Til tross for de mange detasjementene og patruljene som medførte fravær fra Kaminabasen gjennomførte rundt 30 % den årlige prøven til idrettsmerket.
En annen fritidssyssel som mange satte pris på var muligheten til å gå på jakt. Det ble felt elefanter, flodhest, flere arter antilope, villsvin og perlehøner.

REPATRIERING
18.mai fikk bataljonssjefen ordre fra Leopoldville om å være klar til avreise 27. og 28. mai. Begrunnelsen for den tidligere avreisen var at FN manglet økonomiske resurser til å opprettholde sine militære oppsetninger i Kongo. Nær 4000 militære FN-styrker ble repatriert sammen med den norske LV-bataljonen.
Personellet ble dimitert fra Gardermoen i løpet av torsdag 30. mai 1963.

ETTERPARTIET
Tilbake på Kaminabasen hadde stabsbatterisjefen et etterparti på 40 mann, 3 mann på sykehus og en offiser avgitt til Sektorstaben.

I løpet av juni ble alt materiell klargjort for tilbaketransport til Norge. For enkelt å kunne flytte materiellet – for eksempel laste/losse transportfly -ble mest mulig pakket på biler, hengere, kanoner og firlinger. Når lufttransporten med Globemaster-fly fra Kamina til Leopoldville kom i gang primo juli måned var vi nede i en «turn around time» på 7 minutter pr fly.

Kantinedriften ved den norske bataljonen endte med et betydelig overskudd. Dette ble ved den svenske feltpresten donert med en halvpart til Frelsesarmeen og en halvpart til den lokale speiderbevegelse.

Av hensyn til vakthold og sikring ble personellet i etterpartiet overført til Leopoldville i takt med overføringen av materiellet. Personellet var forlagt i villaer inne i Leopldville, mens vi etablerte vakthold over materiellet som var lagret på
N'Djili flyplassen. Ved en anledning under vaktskifte var vi utsatt for landeveisrøvere som ikke lyktes med sitt forehavende.

Utskipningshavn var Matadi som låg ved Kongoflodens utløp. Vi fikk etterretning om at det hersket hungersnød i Matadi som låg utenfor FN-kontrollert område.
To offiserer og to sersjanter med to av våre willys-jeeper, godt utrustet med våpen, ammunisjon og matvarer, reiste derfor landeveien ned til Matadi for å rekognosere.
Forholdene i Matadi var så elendig at vi besluttet ikke å sende flere soldater ned til byen. Toget med matriellet ble derfor sendt fra Leopoldville uten militært vakthold
og kom frem til Matadi uten uheldige hendelser.
For å lette vaktholdet lot vi matriellet være opplastet på toget i de tre ukene vi måtte vente på båten. Men med kun fire mann ble vaktholdet likevel en stor belastning.

Båten - Fernvally – ankom Matadi i midten av august og materiellet ble lastet ombord. Løytnanten og de to sersjantene som var i Matadi fulgte med båten hjem til Norge og ankom Oslo i slutten av september.
Dagen etter at båten forlot Matadi, tok jeg toget tibake til Leopoldville og sammen med resten av etterpartiet reiste vi med rutefly til Pisa i Italia. Her måtte vi vente i en uke på et norsk militært transportfly ( C-119 ) som i slutten av august fløy oss hjem til Fornebu.

ETT ÅR ETTER
Flere land nektet å betale for Kongo operasjonen, bl. a. Sovjet og Frankrige. FNs generalsekretær hadde derfor ikke annet valg enn å trekke styrkene ut av Kongo.
Den første april 1964 ble FNs tilbaketrekning fra Kongo , operasjon Bingo, iverksatt. Ingen problemer var egentlig løst. Det hersket nu like kaotiske tilstander som når styrkene ble satt inn sommeren 1960. I Katanga der den norske luftvernbataljonen opererte, herjet bandittgjenger og i Angola gjorde det katangesiske gendarmeriet seg klar til å rykke inn i Kongo. ANC troppene var fortsatt udisiplinerte og gjorde ingenting for å endre sitt rykte som plyndrere og voldtektsmenn.
I løpet av de fire årene FN var tilstede i Kongo hadde totalt 70 536 soldater, 4 200 sivile eksperter og 2 724 administratorer tjenestegjordt der. Norge hadde deltatt med 790 personer fra Luftforsvaret og 383 fra hæren. Operasjonen hadde
kostet så mye at det nær hadde knekt FN økonomisk.
Når det gjelder hvor mange av FN-styrkene som mistet livet i operasjonen varierer tallene fra 234 til 250, avhengig av kilde.

BIBLIOGRAFI

Rapport fra den norske LV avdelings tjeneste i Kongo.
Semesteroppgave LKSK av kadett Lina Kongshavn om:
Norsk luftverndeltagelse i ONUC, Kongo 1963.
Semesteroppgave LKSK av kadett Rune M Jarwson om:
Luftvernartilleriets deltagelse i ONUC.
Diverse Internettsider.